Har du kontroll på når bindende avtale er inngått?

Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler kan inngås på alle mulige slags vis: muntlige avtaler er like bindende som skriftlige, og en avtale skrevet på en serviett er like gyldig som en mangesiders avtale underskrevet med pomp og prakt. 

Avtalebinding kan også skje ved såkalt konkludent adferd – altså at du opptrer på en måte som gir motparten rimelig grunn til å tro at du mener å binde deg. Et eksempel på det kan være dersom noen sender et utkast til en avtale, og du begynner å levere i henhold til den avtalen. Da vil en dommer fort mene at du har akseptert alle vilkårene i avtaleutkastet som ble sendt over.

Likevel et spørsmål om bevis

Når det er sagt, er det vesentlig enklere å bevise at man har inngått en avtale dersom det er noen håndfaste bevis for det, slik som en skriftlig avtale, diskusjoner over e-post eller SMS eller dokumentasjon på handlinger som underbygger at er inngått en avtale med det innholdet du hevder.

 Dersom du mener å ha inngått en muntlig avtale som du ønsker å sørge for at gjennomføres, kan det for eksempel være lurt å følge opp med en e-post hvor du takker for eller bekrefter avtalen, og gjengir de sentrale punktene i avtalen. Da slipper du å måtte stå slukøret igjen dersom motparten trekker seg, uansett hvor mye du egentlig har retten på din side.

De enkle tilfellene – tilbud og aksept

Noe det kanskje kan fremstå litt banalt å påpeke, men som likevel er et viktig utgangspunkt, er at dersom noen aksepterer et tilbud du har fremsatt, er bindende avtale inngått uten at dette må formaliseres ytterligere. Tilbyr du noen å kjøpe en gitt vare til en gitt pris, og de sier ja, er enkelt sagt bindende avtale inngått. Det er ikke slik at du først er bundet av tilbudet ditt når partene har ferdigstilt og underskrevet en kontrakt – med mindre du tok forbehold om dette da du fremsatte tilbudet.

Dersom du skal fremsette et tilbud til noen, er det derfor et par ting som kan være lurt å gjøre:

1. Angi tilbudets varighet tydelig, slik at du vet når du eventuelt ikke er bundet av det lenger
2. Innta et signeringsforbehold dersom du ikke ønsker at aksepten alene skal føre til bindende avtale
3. Innta relevante forbehold om prisendring dersom akseptfristen eller avtaleperioden tilbudet legger opp til er lang

De mer komplekse tilfellene – avtalebinding under forhandlinger

Et litt mer ullent tema, er avtalebinding under forhandlinger. Også her er det nemlig slik at med mindre man har tatt forbehold om at et endelig avtaledokument må signeres av begge parter for at bindende avtale skal være inngått (signeringsforbehold), vil avtalebinding kunne skje på et tidligere tidspunkt dersom man har rimelig grunn til å tro at partene har ment å binde seg. 

Dette er det flere eksempler på i rettspraksis, og det avgjørende er om partene kan sies å ha kommet til enighet om de vesentlige vilkårene – typisk hva avtalen rent konkret gjelder (f.eks. kjøp av vare eller tjeneste), prisen som skal betales og når avtalen skal gjennomføres. 

Øvrige vilkår kan ofte utfylles ved hjelp av bakgrunnsretten – altså at man lener seg på lovfestede regler og/eller praksis når det gjelder tidspunktet for betaling osv. Dette gjelder også for avtaler om store verdier og om potensielt kompliserte forhold. Jo mer kompleks avtalen man skal inngå er, desto større grunn er det dermed til å innta et signeringsforbehold.

Så når kan du bli bundet ved å sende en emoji etter norsk rett?

Det er heldigvis ikke slik at du helt ut av det blå vil anses for å ha inngått en avtale dersom du sender en potensiell kontraktsmotpart en emoji. Det betyr likevel ikke at du bør sende hva som helst, når som helst. Det sentrale vil som regel være hvorvidt emojien du eventuelt sender kan tolkes som en aksept i den aktuelle konteksten, og her vil blant annet praksisen mellom partene være relevant. 

For eksempel ville den kanadiske bonden antakelig sluppet unna dersom han hadde fulgt opp sin emoji med en formulering à la «jeg ser over utkastet og kommer tilbake til dere». Når emojien ble stående alene, og partene tidligere hadde inngått liknende kontrakter ved at bonden svarte «ok» eller «ser bra ut», mente dommeren at en objektiv tolkning av emojien i konteksten den ble fremsatt, tilsa at den ga uttrykk for aksept. Det samme kunne fort vært resultatet etter norsk rett.