Forsvarlig utførelse er ikke alltid nok til å unngå ansvar

Høyesterett avsa 21. desember i fjor endelig dom i brønnboringssaken. Saken gjaldt krav om erstatning for setningsskader på en enebolig som følge av boring av en energibrønn på naboeiendommen. Oppdragsgiver, brønnboringsfirmaet og forsikringsselskapet ble holdt solidarisk ansvarlige for skadene på naboeiendommene på bakgrunn av nabolovens ansvarsbestemmelse, selv om brønnboringen var utført på faglig forsvarlig vis. 

Dommen innebar dermed en helomvending fra lagmannsrettens dom, der de saksøkte ble frikjent for erstatningsansvaret på grunn av manglende adekvans. 

Så hva er nå det, og hva kan det ha å si for deg? Og når risikerer du ansvar, selv om alt du har gjort var fagmessig forsvarlig?

Kort om saken

Saken gjaldt et nabolag i Sandefjord, hvor selskapet som driver en omsorgsbolig ønsket å legge om varmesystemet i huset fra oljefyrt oppvarming til varmepumpe tilknyttet en energibrønn. Selskapet inngikk derfor kontrakt med en rørleggerbedrift for omlegging av varmesystemet i huset, som engasjerte et brønnboringsfirma til å utføre selve brønnboringen.

Brønnboringsfirmaet valgte selv plasseringen av brønnen og fulgte en vanlig fremgangsmåte for boring av energibrønner. I løpet av boringen i fjellet oppsto det sprekker som dannet en forbindelse mellom et område med leire mettet med grunnvann og et område med grunnvann lenger ned i grunnen. 

Når grunnvannet i leiren rant lenger ned i grunnen, sank leiren sammen, og boligene på noen av naboeiendommene fikk dermed setningsskader. En av naboboligene fikk etter hvert svært omfattende skader, og eierne av denne boligen tok saken helt til Høyesterett. Både i tingrettens og lagmannsrettens dom ble de saksøkte frifunnet for erstatningsansvar fordi retten ikke fant at det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom brønnboringen og setningsskadene. Høyesterett kom til motsatt resultat.

Økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng

Utgangspunktet i norsk rett er, kanskje overraskende, at en skade bæres av den som er rammet, selv når noen andre har forårsaket den. Rett til erstatning forutsetter for det første at skaden er erstatningsrettslig relevant. I Store norske leksikon defineres dette som «en negativ effekt som kan verdsettes i penger». 

Et eksempel på det motsatte er konsekvensene av at et steriliseringsinngrep ikke hadde tiltenkt effekt – Høyesterett nektet i 1999 å akseptere et barn som en erstatningsrettslig relevant skade, selv om det å få barn utløser en rekke kostnader. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag, altså et rettslig grunnlag for å knytte økonomisk ansvar til handlingen eller unnlatelsen. Et vanlig ansvarsgrunnlag er uaktsomhet – at man ikke har handlet slik man kunne og burde. Til sist må det være årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet, altså handlingen eller unnlatelsen, og skaden.

Ved Høyesteretts behandling av brønnboringssaken, var det på rene at setningsskadene utgjorde en erstatningsrettslig relevant skade, og at setningsskadene rent faktisk hadde oppstått på grunn av brønnboringen. Det Høyesterett skulle ta stilling til, var om det forelå ansvarsgrunnlag og rettslig årsakssammenheng i saken.

Naboloven inneholder et objektivt ansvarsgrunnlag

Etter naboloven § 9 blir den som bryter én av handlingsnormene i naboloven §§ 2 til 5 ansvarlig for å erstatte det økonomiske tapet noen påføres som følge av bruddet. Dersom bestemmelsens vilkår er oppfylt, foreligger det ansvarsgrunnlag uavhengig av om den ansvarlige har utvist skyld eller ikke.

Naboloven § 2 forbyr enhver å «ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe» for en naboeiendom.

Et spørsmål for Høyesterett var om erstatningansvaret utløses av at et tiltak har resultert i en skade som det er urimelig eller unødvendig at den skadelidte naboen skal tåle, eller om det kreves at den som står for tiltaket har opptrådt på en måte som er urimelig eller unødvendig overfor naboen.

Hadde Høyesterett landet på det siste, hadde verken oppdragsgiveren eller brønnboringsfirmaet blitt holdt ansvarlig, ettersom de ikke hadde handlet på en urimelig eller unødvendig måte. Høyesterett konkluderte derimot med at naboloven § 2 skal forstås i tråd med første alternativ, slik at ansvar kan oppstå selv om oppdragsgiver og oppdragstaker har gjort alt riktig, dersom det likevel oppstår en skade hos naboen som må karakteriseres som urimelig.

Både oppdragsgiver og oppdragstaker kan holdes ansvarlig etter naboloven

Høyesterett mente videre at de store setningsskadene på naboeiendommen utvilsomt oversteg denne tålegrensen, og at det derfor forelå ansvarsgrunnlag i saken. Dette gjaldt både oppdragsgiver og brønnboringsfirmaet, ettersom sistnevnte kunne velge hvordan arbeidet skulle utføres (hvor og hvordan brønnen skulle bores), og resultatet av disse valgene bidro til at skaden ble utløst. At brønnboringsfirmaet var en underleverandør, hadde ingen betydning – det var de som «gjorde» det «noko» som utløste skaden. Oppdragsgiver var på sin side den som «satte i verk» dette «noko».

Hva er «adekvat» årsakssammenheng?

Grunnsteinen i spørsmålet om faktisk årsakssammenheng er hvorvidt den ansvarsbetingende handlingen var en nødvendig betingelse for skaden. I dette tilfellet betyr det at setningsskadene ikke ville inntruffet dersom brønnboringen ikke ble gjennomført. 

Det var ubestridt for Høyesterett at brønnboringen rent faktisk utløste skaden. Et annet spørsmålet var om brønnboringen var så vidt vesentlig i skadebildet at det var naturlig å knytte ansvar til den, ettersom også grunnforholdene var en medvirkende årsak til at skaden oppsto. Riktignok ville ikke skaden skjedd om grunnforholdene var annerledes, men Høyesterett tilla ikke dette avgjørende betydning.

Det sentrale spørsmålet for Høyesterett, var om årsakssammenhengen mellom brønnboringen og setningsskadene var adekvat, eller skaden var en så upåregnelig, fjern og avledet følge av brønnboringen at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. 

Dette er et konkret spørsmål, hvor det avgjørende er hvorvidt skaden som oppsto lå innenfor det man kunne regne med når brønnen ble boret på eiendommen – ikke hvorvidt man ved brønnboring generelt må kunne regne med setningsskader. Det at en skade i et konkret tilfelle blir mer alvorlig enn det som er «vanlig» for tilsvarende handlinger, kan ikke alene tilsi at skadefølgen er inadekvat.

Selv det ekstraordinære kan være adekvat

I den aktuelle saken mente fagkyndige at selv om både skadeforløpet og skadeomfanget kunne betegnes som ekstraordinære, var de faktiske geologiske forholdene og den aktuelle fundamenteringsmåten langt fra atypiske eller uvanlige. En tilsvarende situasjon kunne og ville oppstå ved lignende geologiske forhold, og brønnboringsfirmaet kunne oppdaget at energibrønnen kunne drenere grunnvann fra overliggende setningsømfintlige løsmasser, og dermed utløse setninger.

Høyesterett kom på grunnlag av dette til at setningsskader på hus ikke lå utenfor det som var påregnelig ved brønnboring i det aktuelle området. Det var en risiko for at brønnboring kunne forstyrre vannbalansen og føre til setninger i området, og dette var det mulig for brønnboringsfirmaet å gjøre seg kjent med. Det var derfor ikke avgjørende at et høyt antall energibrønner har blitt boret i Norge uten at liknende skader hadde forekommet. Saken gir altså en klar oppfordring til grundige undersøkelser av grunnforhold før, under og etter brønnboring.