Hva dekkes av påslaget i regningsarbeid?

NS-kontraktene fastslår at ved regningsarbeid skal entreprenøren ha betalt for nødvendige kostnader med å utføre arbeidet, og et avtalt eller sedvanlig påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste. Men hva er egentlig indirekte kostnader?

De typiske direkte kostnadene er timer (både mannskap og maskin) for utførelse av arbeidene, samt medgåtte materialer. Sentraladministrasjon, forsikring og finanskostnader er typiske indirekte kostnader som skal dekkes av påslaget. Det samme gjelder forsikring og finanskostnader.

Et eksempel på grensen mellom direkte og indirekte kostnader, er entreprenørens kostnader til verktøy. Det som regnes som vanlig verktøy og utstyr for den typen oppdrag regnes som indirekte kostnader, og vil inngå i påslaget. Men spesialutstyr vil kunne regnes som direkte kostnader, og dermed kreves dekket særskilt. Hele anskaffelseskostnaden vil selvsagt ikke kunne dekkes, men entreprenøren vil kunne fakturere en andel av denne, hvor for eksempel leiepriser for den aktuelle typen verktøy vil kunne være en nyttig veiledning for prisnivået.

Kan arbeidsledelse og administrasjon kreves time for time?

En av de vanligste uenighet er om entreprenøren kan kreve arbeidsledelse og administrasjon dekket særskilt, eller om dette dekkes av påslaget som en indirekte kostnader. Byggebransjens Faglig Juridiske Råd (BFJR) avsa i november i fjor en uttalelse hvor nettopp dette var tema. BFJR la i sin uttalelse til grunn at dette måtte bero på en vurdering av hvor avledet kostnadene var fra arbeidet som ble utført, og at tiden entreprenøren brukte til å administrere de konkrete endringsarbeider var så nært tilknyttet arbeidsutførelsen at de timene kunne kreves dekket særskilt, og det uavhengig av om administrasjonen ble utført på byggeplassen eller på entreprenørens kontor.

I utgangspunktet vil prosjekt- og byggeledelsen være direkte kostnader som kan kreves dekket særskilt, mens sentraladministrasjon altså vil måtte dekkes av påslaget. Men BFJR konstaterte også at det må være tid knyttet til administrering og ledelse av arbeidene. Som eksempler på tidsbruk entreprenøren kunne føre timer for, trakk Rådet frem tid brukt til avklaringer av grunnlaget for endringene, avklaring av prosjekteringsforutsetninger, osv. 

Tid brukt til den mer «forretningsmessige» dialogen, som prising av en endring, utarbeidelse av endringsmelding, og korrespondanse med byggherren om dette måtte derimot anses som indirekte kostnader som inngikk i påslaget. Rådet konstaterte at her ville det nødvendigvis bli vanskelige grensedragninger, men oppstilte som en generell retningslinje at «[d]ersom arbeidet er en forutsetning for korrekt utførelse, vil det alltid være en direkte kostnad».

Kan administrasjonsgebyr kreves som standard?

Merk likevel at selv om administrasjon og arbeidsledelse i utgangspunktet er direkte kostnader entreprenøren kan kreve betalt for, så er det de faktisk medgåtte timene som kan kreves dekket.

Med mindre annet ikke er avtalt, er det ikke adgang til å kreve et standardisert «administrasjonsgebyr» for dette. I forbrukerforhold vil det heller ikke hjelpe om dette er spesifikt avtalt, ettersom både bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven forbyr denne formen for gebyr.

Hva hvis kontrakten sier at administrasjon er inkludert i ratene?

Selv om utgangspunktet etter NS-kontraktene altså er at administrasjon og arbeidsledelse av arbeider kan dekkes særskilt, er det forholdsvis utbredt at tilbudsgrunnlaget krever at entreprenørens timepriser skal dekke arbeidsledelse og/eller administrasjon. I så fall vil saken naturligvis stille seg annerledes.

Men dette gjelder ikke helt ubetinget: Det som prises inn i timeratene, er nødvendigvis den ordinære arbeidsledelse og administrasjon som følger med en normal arbeidstime. Dersom det oppstår forhold som krever arbeidsledelse og administrasjon ut over dette, vil entreprenøren kunne kreve dette dekket særskilt.

Eksempel fra Slemdal skole-dommen

Dette var bl.a. tilfelle i den såkalte Slemdal skole-dommen, hvor elektrounderentreprenøren hadde saksøkt sin oppdragsgiver med et betydelig forseringskrav. Underentreprenøren hadde også ført timer for sine administrative ressurser, og oppdragsgiveren innvendte da at kontrakten fastslo at timesatsene skulle være «inklusive arbeidsledelse, administrasjon, rigg og driftskostnader», og at det derfor uansett ikke var grunnlag for å føre timer for administrasjon. 

Underentreprenøren fikk likevel medhold i sitt krav, fordi lagmannsretten tolket kontrakten dithen at det som var inkludert i timesatsene nettopp var den «ordinære administrasjonen» i prosjektet. Når underentreprenøren måtte sette på administrative ressurser og arbeidsledelse ut over dette på grunn av en forsering som oppdragsgiver var ansvarlig for, kunne disse timene kreves dekket i tillegg.

Selv når kontrakten fastslår at administrasjon og arbeidsledelse skal inkluderes i timeratene, kan det altså oppstå situasjoner hvor dette likevel kan kreves dekket særskilt. Det gir seg da selv at det vil kunne være vanskelig å skille mellom hva som er ordinær og ekstraordinær ledelse. Derfor bør entreprenøren sørge for at timelistene skrives så utfyllende som mulig, helst med en begrunnelse for hvorfor de aktuelle timene ikke anses dekket av ratene.

Det er også viktig å huske på at ikke alle oppgaver prosjekt/byggeledelsen utfører gjelder ledelse og administrasjon. Mange beslutninger vil også regnes som prosjektering, typisk å kartlegge gjeldende funksjonskrav og detaljere løsninger når byggherren bestiller en endring. Timer som medgår til dette vil kunne kreves dekket særskilt, selv om kontrakten sier at arbeidsledelse og administrasjon skal være inkludert i ratene.