RAPPORT: Legionella og behandlingsmetoder.
RAPPORT: Legionella og behandlingsmetoder.

Kommentarer til rapport:
«Legionella og behandlingsmetoder»

Folkehelseinstituttet viser til diskusjonen om behandlingsmetoder mot Legionella på Nemiteks nettsider.

Published

Folkehelseinstituttet har utgitt Legionellaveilederen «Vannrapport 123». Den bygger på internasjonal forskningsbasert kunnskap og «best practice» når det gjelder legionellaforebygging og kontroll, og er relatert til norske forhold.

Det har imidlertid kommet uttalelser fra Z-energi som trekker den nasjonale veilederen i tvil (omtales som «villeder»). Leverandøren viser til en rapport «Legionella og behandlingsmetoder» fra Undheim Konsultering, bestilt av firmaet Z-Energi (omtalt på Nemiteks nettsider 24.01.20) for å «rydde opp i legionellaforvirringen».

Rapporten omtaler blant annet fordeler og ulemper med de ulike metodene for legionellabekjempning og viser en tabell med elleve forskjellige metoder mot Legionella. Rapporten starter med å relatere legionellaproblematikken til sprukket og gammelt rørnett hvor man ved en undertrykkssituasjon kan få bakterier inn i vannstrømmen mellom renseanlegg og sluttbruker. Dette gir inntrykk av at legionellaproblematikk har sammenheng med innsug på nett. Siden legionella forekommer naturlig i vann, blir dette misvisende. Legionellaproblemer oppstår ikke ved kontaminert vann fra gammelt rørnett.

Videre gis det innledningsvis en kort informasjon om Legionellabakterien hvor det oppgis at pontiacfeber krever behandling med antibiotika, mens referansen til Verdens helseorganisasjon anfører at det ikke er behov for antibiotikabehandling ved pontiacfeber.

I oversiktstabellen for behandlingsmetoder er helseeffekter omtalt som enten «trygt for mennesker» eller ikke. Hva de legger i begrepet «trygt for mennesker» er ikke forklart eller entydig. For noen produkter henviser man til håndtering av kjemikalier i konsentrert form (henvisning til HMS-datablad), mens det for andre produkter relateres til drikkevann (godkjente doser), og da blir dette umulig å sammenlikne. Kjemikalier i konsentrert form har som regel helseskadelig effekt. Ozonering av drikkevann er derimot en lovlig benyttet desinfeksjonsmetode i norske vannverk, og en kan derfor ikke si at ozonert vann er farlig for mennesker (slik det er formulert under «ulemper»). Høye konsentrasjoner av ozon i luft er imidlertid både helseskadelig ved innånding, og eksplosjonsfarlig.

Kildehenvisninger er noen steder fraværende eller av svært ulik kvalitet. Eksempelvis oppgis varmebehandling å ikke være desinfiserende (jfr. tabell), uten å gi noen referanse på dette. Vi kan vise til flere internasjonale studier som konkluderer med at varmebehandling har en desinfiserende effekt på Legionella.

Forfatteren av rapporten hevder at hypoklorsyre fjerner biofilm effektivt, men kildehenvisningen viser ikke til noen slik effekt. Referansen viser til at fjerning av biofilm med hypoklorsyre på titanoverflater kan ha effekt. Da kan man ikke konkludere med at stoffet er effektivt mot biofilm i rørnettet. Å referere til én forskningsartikkel gir et svakt grunnlag for å kunne konkludere effekten av et kjemikalie. De hevder at det er trygt å senke varmtvannstemperaturen ved bruk av hypoklorsyre, men heller ikke her foreligger det referanser på dokumentert effekt.

Forfatteren av rapporten mener å kunne dokumentere at monokloramin kan bidra til mer bly i drikkevannet, og dette omtales som en ulempe. Rapporten det vises til er imidlertid amerikansk og ikke basert på norske forhold hvor blyholdige vannledninger ikke forekommer.

Blant negative effekter av kobber-/sølvionisering, nevner de også bakterieresistens. De viser imidlertid til studier med kun sølv, noe som da er ganske misvisende. Studier på sølv-/kobberionisering har vist resistens mot enkelte mikrober i vann, men at kobber-/sølvionisering i godkjente doser gir resistens mot Legionella er ikke dokumentert. Her kan vi vise til flere studier, blant annet en litteraturstudie gjennomført av Folkehelseinstituttet (publisert i «VANN nr.1/2015).

Hydrogenperoksid blir omtalt i tabellen som «farlig for miljø», basert på to referanser (oppslag i NRK) som omtaler bruk av hydrogenperoksid til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg. Hvilken relevans dette har ved bruk i drikkevann oppgir de ikke. Uttalelser i debattprogram er heller ikke vitenskapelig dokumentasjon.

Folkehelseinstituttets fagmiljø kan ikke gå god for innholdet i rapporten. Faktagrunnlaget er mangelfullt og rapporten er ikke uavhengig.

Vi er alltid åpne for at bransjen kan gi innspill til den nasjonale veilederen, men vi vektlegger innspill basert på uavhengig dokumentasjon fra vitenskapelige studier og «best practice».