ARBEIDSLIV
Doktor RØR vokste opp i redskapskassa
– Jeg hadde jo egentlig aldri noe valg. Det vil si, det hadde jeg vel kanskje, men alle andre muligheter enn å bli rørlegger var liksom så langt unna meg, på en måte. Det er rørlegger jeg ER. Nå er jeg snart blitt rørlegger med doktorgrad. Vet ikke om jeg er den eneste, men det er såvisst ikke mange av oss.
Ole Øiene Smedegård jobber til daglig i Trondheim som faglig leder for VVS og Inneklima i COWI AS, er maskin-sivilingeniør, men vokste altså opp i en redskapskasse på Vestlandet: Nærmere bestemt på Hafslo i Luster kommune.
Her drev faren Agnar Smedegård rørleggerbedriften Luster Rør AS i alle år, og guttungen var med pappa på jobb nesten fra han kunne gå.
Naturlig og moro
– Det var liksom helt naturlig. I dag ville man sikkert si at vi brøt både den ene og andre paragrafen begge to, men jeg vil faktisk påstå at barndoms- og ungdomsårene mine ville ha vært veldig mye fattigere om jeg ikke hadde fått være med. Både så tidlig som jeg fikk – og så mye. Det skapte en nærhet mellom far og meg, i tillegg til en tilhørighet til yrket som jeg ellers ikke hadde hatt i samme grad, tror jeg. Uansett: Jeg anser at jeg var veldig heldig som fikk lov til å være med så mye som jeg gjorde.
– Var det grunnen til at du ville ta doktorgrad også? Bør man vokse opp i en verktøykasse for å ha lyst til det?
–Haha, nei de to tingene har faktisk ingenting med hverandre å gjøre. Det var vel på mange måter rene tilfeldigheter som gjorde at det ble slik. Når har jeg jo forresten ikke disputert enda, så rent formelt kan jeg ikke kalle meg doktor enda. Men i mai skjer det, og jeg kjenner meg ganske trygg på at det vil gå bra, humrer han.
Doktorgrad & svømmehaller
At det skulle ende opp med en doktorgrad med tiden, sto nok ganske fjernt for den unge Ole da han la ut på sin første tur med faren. Han mener å huske at han var rundt sju år da han var med faren på utbyggingen av Sogndal lufthavn, i nærheten av hjembygda si.
Om det var dette som seinere skulle inspirere ham til å velge «Optimalisering av energi og klimasystem i svømmehaller» som tema for sin doktorgradsavhandling, har han vondt for å tro.
– Men det har vært en spennende reise med mange utfordringer som ikke alle får oppleve – med mindre de leter etter den, sier han litt filosofisk.
Hvor er jobben?
Ole har alltid likt å «gå i dybden» på faget, så etter å ha valgt rørlinje på videregående, og gjort seg ferdig med lærlingtiden sin, knallet han likegodt til med teknisk fagskole.
– Deretter ble du sjef?
– Nei, nei. Jeg var rørlegger en 6-8 års tid vel. Til å begynne med som servicerørlegger, som var veldig nyttig. Man får respekt for at kundene leier deg inn, ofte med sparepengene sine eller lånte penger, for å pusse opp badet eller hva de nå skal. Trivdes veldig godt med det, og fikk dessuten også anledning til å jobbe med litt maritime oppgaver. Ikke skipsrørlegging altså, men oppgaver knyttet til andre deler av maritim virksomhet.
Etter hvert begynte han på høyskoleutdannelsen, men det ble litt av et kulturkrasj, husker han:
– Jeg fikk jo utdelt timeplanen, og der var det jo bare et par timer på tirsdagen, en på onsdag og tre på torsdag eller hva det nå var. Jeg skjønte ingen ting. Hvor var oppgavene? Skulle vi ikke jobbe på denne skolen? Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg dro på kontoret til administrasjonen for å finne ut om jeg bare hadde fått utdelt ett eneste fag – om jeg skulle ha flere utplasseringer eller kanskje flere fag. Men det gikk seg jo til etter hvert, og jeg lærte meg til å bruke tiden godt, sier han med sitt lune smil.
I gjennom utdannelsen ble det mange opplevelser, for eksempel. ble det oppgaveskriving for Store Norske i Svea-gruvene på Svalbard.
– Dette var nok igjen en kombinasjon av eventyrlyst, tilfeldigheter og nysgjerrighet på nye utfordringer som fikk meg av gårde. Der jobbet vi med tilstandskontroll av roterende utstyr og maskiner. Disse årene under utdanningen ser jeg tilbake på med bare gode minner.
Doktor RØR
– Men vitebegjærligheten drev deg videre?
– Nja, jeg hadde jo blitt ingeniør med årene, og kom inn i miljøet her i Trondheim. Svømmehaller er noe av det mest utfordrende man kan ta på seg som rørlegger, og det er dessuten mange byggherrer – både offentlige og private – som går skoene av seg fordi de inngår en totalentreprise, og dermed regner med at de får den kompetanse som trengs for å få på plass et bra prosjekt. Men ser vi på historikken rundt om, er det jo ikke slik. Tvert om er det massevis av eksempler på at selv dyktige ingeniører, rørleggere og andre med ganske så god peiling på energi har bommet på slik prosjekter.
– Og det var dette som fikk meg til å tenke på å gå dypere inn i problematikken. Når det så bød seg en anledning til et samarbeide med NTNU SIAT, og arbeidsgiveren min var med på notene, gikk det jo rett og slett ikke an å si nei. Jeg hadde fra studietiden også tre år bak meg i ENOVA, så energi og rørfag i skjønn forening lå meg nært. Jeg visste jo at det ikke var noen samlende praksis på dette området, og derfor lå det til rette for å kunne undersøke ganske bredt.
– Og heretter kommer ingen rørleggerbedrifter til å ha vanskeligheter med svømmehallprosjektene sine?
– Det vil jeg absolutt ikke ha sagt noe om. Men jeg synes at jeg har funnet ganske gode systemer, som kanskje kan være med på å støtte mange av de gode fagfolkene som jobber med slike prosjekter, sier Ole Øiene Smedegård.
