92 prosent mangler beskyttelse mot smittefarlig drikkevann
Bakterier og gift kan havne i drikkevannet fordi bransjen kan for lite. Mer enn ni av ti som kontrolleres, mangler skikkelig tilbakestrømningsbeskyttelse.
Både Oslo og Bærum stilte med ekspertene fra vann- og avløpsetatene da Nemitek i Oslo holdt frokostmøte om tilbakestrømningsbeskyttelse. – Kunnskapen om væskekategorier og sikringstiltak er liten, konstaterer Petra-Kristine Johannessen i Oslo kommune og Stein Karlsen i Bærum kommune.
Helt ubeskyttet
Det er kunnskapen det står på, ikke viljen:
– Alle vi møter på tilsyn, er interesserte i å lære og tar oss vel imot. De aller fleste er positive til å rette opp avvik og anmerkninger, understreker Johannessen. På 84 tilsyn i fjor viste det seg at 81 prosent ikke hadde installert tilbakestrømningsbeskyttelse i det hele tatt. 11 prosent hadde ikke tilstrekkelig beskyttelse, mens bare åtte prosent hadde alt på stell.
Tilbakestrømningen kan oppstå på to måter, forklarer Petra-Kristine Johannessen: Trykkfall på kommunens nett på grunn av ledningsbrudd eller annet som gir lavere trykk enn vanlig. Da kan vann bli suget tilbake fra abonnenten til vannledningsnettet. Det andre alternativet er interne installasjoner som har høyere trykk enn trykket på det offentlige ledningsnettet. Høytrykksspyler er et eksempel.
Også sprinkler
– Kravene om å sikre det kommunale drikkevannsnettet mot tilbakestrømning av urene væsker, stoffer og gasser, gjelder alle tilknytninger og abonnenter – også sprinkler, understreker Stein Karlsen.
Han peker på at en oversettelsesfeil gjør at de internasjonale kravene i realiteten er enda mer omfattende: På norsk handler standarden – NS-EN 1717, under «Omfang» – om å hindre forurensning av drikkevann i bygninger. På originalspråket engelsk snakkes det om «premises». Slik Karlsen ser det, betyr det at blant annet idrettsanlegg også må sikres på samme måte.
Ikke bare nybygg
Både Oslo og Bærum kommuner gir pålegg også til eksisterende bygninger. – Da må byggeieren engasjere et firma til å se på det. Er det mulig å beskytte uten å ødelegge funksjonen til sprinkleranlegget, så skal det gjøres. Hvis ikke, må det dokumenteres hvorfor det ikke kan settes inn, forteller Karlsen.
I den sammenhengen spiller ikke prisen noen rolle. Det eneste som kan gi unntak, er at det er en teknisk komplikasjon.
– Vi vet det er dyrt. Men hvis vi må spyle og desinfisere hele ledningsnettet i Fornebu-området, for eksempel, blir 300 000 som en dråpe i havet, sier Karlsen.
VAV-veiledningen i Oslo plasserer sprinkler i væskekategori 4 (se egen faktaboks om kategorier og krav). Bærum har 4 for sprinkler med tilsetningsstoffer og 3 for sprinkler uten tilsetningsstoffer. En rekke andre kommuner plasserer sprinkleren i væskekategori 2. Væsker som kan inneholde bakterier, skal være i kategori 4, og det kan den i sprinkleranlegg, peker Karlsen på. Det slurves flere steder enn bare med sprinkler:
– Vi har vært på et gartneri hvor de hadde en 200 liters tønne med gift koblet rett på drikkevannet, og ingen tilbakeslagssikring.
Ved hovedinntaket
Jan-Erling Thun, som er fagsjef for sprinkler hos Norconsult, forklarer at tilbakestrømningsbeskyttelsen skal installeres ved hovedinntaket, rett etter innvendig hovedstoppekran og før første avstikker. Tilbakestrømningsbeskyttelse for sprinkleranlegg skal være for væskekategori 4. Og det er huseier som er ansvarlig for at utstyret blir kontrollert og vedlikeholdt minst én gang i året.
Samtidig er det variasjoner: – Veldig mange kommuner tillater væskekategori 2-ventil på vanninnlegg til sprinkleranlegg, og det finnes kommuner som ikke har stilt krav til tilbakestrømningsbeskyttelse, forteller Jan-Erling Thun.
