Vi trenger mer fart på det grønne skiftet i BAE- næringen!

Etter hvert som corona slipper taket har vi store muligheter til å sette fart og retning på det grønne skiftet, men spørsmålet er om vi vil utnytte dette mulighetsrommet?

Published Last updated

I en artikkelserie gjennom vår satsning Nordic Building Room har vi tatt for oss ulike temaer med mål om å bidra til økt fart på implementeringen av ny teknologi, digitalisering og mer bærekraftige løsninger med perspektivene mennesker, teknologi, prosesser og samfunn. BAE- næringens utfordringer er kjent, vi registrerer fortsatt lav produktivitet, varierende kvalitet og utilfredsstillende dokumentasjon i leveranser. Det foreligger dårlig dokumentasjon på hva dette medfører av merkostnader, men FOU antyder at byggekostnadene kunne vært 40-50 % lavere hvis BAE- næringen hadde hatt samme produktivitetsutvikling som andre næringer. Næringen forbruker 40 % av verdens ressurser, og i tillegg står vi for 40 % av energiforbruket og også 40 % av avfallet. Julie Lyslo Skullestad fra Aase Teknikk hadde en artikkel i Estate media fredag 19.06.20 med tittelen «Byggeprosjektene kan få mer ut av ressursene», jeg anbefaler dere å ta en titt på denne artikkelen som er god. Selv hadde vi en artikkel nr. 6 i Nemitek med tittelen «hva skal til for at en smart by blir bærekraftig», og her dekker vi alle dimensjoner av bærekraftbegrepet mot BAE- næringen.

I en godt timet artikkel i NRK ytring 07.06.20 retter tekstforfatter Fred Hauge kritikk til norsk næringsliv med tittelen; «Her stanser det grønne skiftet». Nordmenn er blant de de mest klimaskeptiske i verden, kun slått av USA og Saudi- Arabia. I norske selskaper er mer enn syv av ti styremedlemmer 45 år eller eldre, og denne «grå» aldersgruppen er langt mindre bekymret for klimaendringer enn de under 30 år, ifølge Cicero. «Styrerommene i norske bedrifter domineres altså av den minst klimabekymrede aldersgruppen i et av verdens mest klimaskeptiske land. Det er 85000 styremedlemmer på 67 år eller over, mot kun 3600 under 25 år. Norge var først med kjønnskvotering i styrer. Vil vi gå foran med alderskvotering også?» spør han i artikkelen. Han fortsetter; «Står grå styrer i veien for et grønt skifte? Når de med mest makt har minst risiko for å kjenne konsekvensene av egne beslutninger på kroppen, øker sannsynligheten for at det tas høyere risiko. Grå styrer kan bety at det tas klimabeslutninger med høyere risiko for yngre enn for eldre.»

Gjelder disse tallene også for BAE- næringen?

Jeg jobber selv mest mot BAE- næringen, og mitt inntrykk er at disse tallene også gjelder for vår næring. For noen år siden skrev jeg en masteroppgave sammen med kollega Monika Wojcik på BI med Per Espen Stoknes som veileder, og her intervjuet vi toppledere i næringen. Vi så spesielt på barrierer for et grønt skifte, og det manglet ikke barrierer for å si det slik. Jeg følger næringen tett, og vi mangler fortsatt fart i det grønne skiftet. Det er ikke mangel på initiativer som først og fremst står i veien for et skifte, jeg tror rett og slett det henger sammen med manglende kompetanse i ledelse, styrer og hos de ulike bestillerne. Foreløpig har det ikke store nok konsekvenser å ta dårlige klimavalg. Henger det også sammen med vårt lands øverste ledelse, som dessverre prioriterer fortidens løsninger og næringer fremfor de vi skal leve av i morgen? Det er kritisk hvis dagens ledelse og styrer hviler seg på landets Regjering og ledende politikere når det kommer til valg og prioriteringer, vi har rett og slett ikke tid til å vente lenger nå. Noen av næringens ledere har forstått dette, og i den sammenheng viser jeg ofte til Entra som også Julie L. Skullestad gjør i sin artikkel, de har lenge gått foran på disse temaene og bør sees på som forbilder i så måte.

En ond sirkel av oljeavhengighet

Med stort flertall vedtok Stortinget å gi subsidier og skatteutsettelser til oljeindustrien på til sammen omlag 115 milliarder kroner, en av de viktigste klimabeslutningene i norsk politisk historie. Vedtaket var i praksis et retningsvalg for veien ut av coronakrisen, rapporterer Per Espen Stoknes fra Stortinget 12.06.20. «Norske skattebetalere pålegges å finansiere økte klimagassutslipp og gigantiske oljeutbygginger som kan bli svært ulønnsomme. Det er stor risiko for at dette vil sende Norge rett inn i et nytt økonomisk uføre om kort tid. Finansdepartementet og en rekke økonomer har advart mot noen av tiltakene som ble vedtatt. Det er nærliggende å trekke paralleller til den britiske kullindustrien, som en gang var en sentral drivkraft under den industrielle revolusjon, men som endte som et ulønnsomt og utdatert subsidiesluk. Norsk petroleumsindustri er ikke der enda. Men det er dit vi er på vei hvis vi legger til grunn at verden lykkes i å løse klimakrisen.»

Veien ut av corona

«Skattepakken til oljeindustrien er ikke bare klimaskadelig, den vil også gi en urettferdig forskjellsbehandling av ulike bransjer og ulike arbeidstakere og ulike mennesker i en krisetid. Bedrifter som driver med kultur, reiseliv, opplevelser og mye annet står på randen av stupet. Folk kjemper for å holde bedrifter flytende. De mister nattesøvnen fordi de kan tape jobben i morgen. Det er mange bedrifter som kunne hatt stor nytte av forutsigbare skattekutt som skal vare i årevis. Men det er bare oljeindustrien som får virkelig langsiktige fordeler. Andre bransjer har fått kontantstøtte, momskutt og kompensasjoner med midlertidig varighet. Ingen av delene gir ikke samme effekt og forutsigbarhet for å ta store investeringer fremover», sier Stoknes videre.

«Skatteendringene er spesielt alvorlige fordi de er avgjørende for investeringene i norsk økonomi havner. Der coronatiltak rettet mot andre bransjer er en nødhjelp for at bedriftene skal overleve her og nå - er støtten til petroleum skreddersydd for å utløse langsiktige investeringer. Og det er retningen på investeringene som former morgendagens Norge. Det har aldri vært tydeligere at Norge befinner seg i en ond sirkel av oljeavhengighet. Vi er så avhengige av olje at vi gjør hva som helst for å holde investeringsnivået i gamle løsninger oppe.»

Har vi tilstrekkelige incentiver for den innovasjonen et grønt skifte krever for BAE- næringens aktører? Dette er spørsmål jeg har jobbet med over tid, og her viser jeg ofte til veikartet for smart omstilling som ledd i Regjeringens Grønn konkurransekraft rapport som kom for noen år siden. Selskapene må omprioritere sin tid, det vil si at vi må gå fra 100 % fokus i dagens metode og prosjekter, til 70 % driftsfokus, 20 % FOU og 10 % innovasjon. Videre må vi innovere basert på bærekraftig forretningsmodellering, også må vi samhandle tverrsektorielt. Hvis ikke dagens politikere legger til rette for denne utviklingen, må vi gjøre to ting; stemme riktig ved valget neste år. Før det må vi rett og slett bestemme oss for vår retning etter corona selv. Vi trenger ikke gjøre dette alene, det er mange initiativer som støtter oss i riktig retning, men vi må ta noen valg og gjøre prioriteringer. Det er helt avgjørende nå at ledelse, styrer og prosjektenes bestillere tar disse modige valgene, også må det offentlige i enda større grad benytte sin innkjøpsmakt til å tvinge frem mer bærekraftige prosjekter og løsninger.