Bransjen mangler mangfold
Bransjen er kritthvit, og søkere med unorske navn sliter med å komme inn på intervju til ledige stillinger.
– Samfunnet er mer mangfoldig enn bedriftene våre, advarer Roar Smelhus og Per F. Jørgensen.
– Du gir så mye og får ingenting igjen, sier Ali Mesbahi Amrani.
Han snakker fem språk, har en mastergrad i arkitektur og Prince2-sertifisering i prosjektledelse – og har søkt jobb i Norge siden 2012.
– Jeg var optimist. Trodde at med én gang jeg var i Norge og hadde med internasjonal erfaring og bakgrunn, ville det ikke være vanskelig å få jobb. Det var helt feil.
Mangler praksis
Roar Smelhus og Per F. Jørgensen er født og oppvokst i Norge, veteraner i bransjen og ser godt at Amranis erfaring er regelen mer enn unntaket. Nå driver de egne, små firmaer uten plass til å ansette selv.
– Så får vi masse henvendelser. Utrolig dyktige folk. Mange med dobbel mastergrad. Det de mangler, er praksis i Norge, forteller Smelhus.
Han driver 6CST, er bærekraftrådgiver og prøver samtidig å knytte sammen kompetanse og utvikle nettverk. Per F. Jørgensen driver Vill Energi, der han er spesialrådgiver i bærekraft.
– Der jeg var før, hadde jeg avtale med Nav om at de skulle sende over alle CV-er til ingeniører på fagområdene våre og gi meg sjansen til å intervjue dem. Jeg ansatte vel ti–tolv med veldig forskjellig bakgrunn. Russiske, polske, italienske, amerikanske. Mange av dem er der fortsatt – de ble veldig trofaste mot det selskapet som ga dem en mulighet, sier han.
Avstand
– Når samfunnet er mer mangfoldig enn bedriftene våre er, skaper det en avstand mellom oss som bransje og samfunnet der ute. Det kan ikke være hverken bærekraftig eller fornuftig, sier Smelhus, som også driver et coworking-sted.
Der kan han tilby et sted å sitte og kanskje hjelpe til med søknader, men han har ikke stillinger å tilby.
– Fornavn og etternavn er en barriere, sier Jørgensen.
De to sammenligner dem som sitter på kontor med dem som arbeider ute på byggeplassen:
– På håndverkersiden er mangfoldet mye større, sier Jørgensen.
– Leverandører, rådgivere og entreprenører må være litt mer åpne for det mangfoldet. Vi bør speile samfunnet bedre, mener han.
Sløsing med ressursene
De to peker på at Nav også kan hjelpe med forskjellige ordninger slik at det koster mindre for bedriften å gi en mulighet til en søker med utenlandsk navn.
– De som søker, vil gjerne bare komme inn og komme seg i gang. De forstår at de ikke får de råeste prosjektene i starten. Hvis de må ta seg jobb på bensinstasjon med en mastergrad, er det sløsing med ressurser. Ressurser er en knapphet, sier Roar Smelhus.
Ali M. Amrani endte opp med å ta drosjelappen og kjøre drosje i et år. Det var ganske langt unna de kvalifikasjonene han kan skilte med. Han vet ikke hvor mange søknader han har sendt. I 2015 telte han. Da ble det rundt 150.
Arkitekt og prosjektleder
– Etter mastergraden fra St. Petersburg-universitetet jobbet jeg et par år som arkitekt. Etter det havnet jeg som prosjektleder. Jeg har også arbeidet med generell salgsledelse for skandinaviske selskaper, forteller han.
Han ledet filialen til et svensk selskap til de bestemte seg for å legge ned i Russland.
– Da sammenfalt det med de private interessene mine å flytte hit fordi kona er norsk. Kanskje jeg har gjort noe feil og ikke forberedt flyttingen bra nok, sier han.
Amrani har fått hjelp på Nav, men det har gjort ham litt forvirret.
– Fra første karriereveiledning burde du få en ordentlig vurdering: Hvem er du, hvilken bagasje har du med deg, hva er mulighetene dine og hvor bør du gå? Bemanningsbyrå, universitet for å utdanne deg videre – si det ærlig! oppfordrer han.
Etter oppvekst i Marokko og studier i Russland snakker han fransk, arabisk, russisk, norsk og engelsk.
– Skal vi nå et bærekraftig samfunn, er vi nødt til at alle bidrar. Vi må være åpne for deling. Land og kulturer angriper dette forskjellig. Vi ansetter gjerne folk som er litt like oss selv, men det er ikke navnet som er det som bør være likt, sier Roar Smelhus og Per F. Jørgensen.
