Et kraftmarked i ubalanse

Strømprisene i Norge bestemmes i dag i et kraftmarked bestående i hovedsak av Norge, Sverige, Finland, Danmark og de baltiske landene. I tillegg er Norge direkte eller indirekte integrert med land som Tyskland, Polen og Nederland.

Balansen mellom det som produseres og hvor mye som forbrukes bestemmer prisen. Kjøp og salg av strøm foregår ved at alle strømprodusenter varsler hvor mye de planlegger å produsere, mens sluttbrukerselskapene melder hvor mye strøm de trenger.

Strømprisen fastsettes etter tilbud og etterspørsel på strømbørsen Nord Pool, hvor alle handler med alle. Når du bruker strøm, må du betale for to produkter. Du betaler en kraftpris for strømmen du kjøper fra markedsselskapet du har valgt.

I tillegg betaler du nettleie til det lokale nettselskapet, som har monopol på utførelse av nettjenester, for transport av denne strømmen.

Nettleien gir nettselskapet inntekter til dekning av kostnadene ved transport av strøm, gitt effektiv drift, utnyttelse og utvikling av nettet. Det er nettselskapet selv som fastsetter nettleien, mens Reguleringsmyndigheten for energi (RME) kontrollerer at inntekten nettselskapet henter inn gjennom nettleien ikke er høyere enn det nettselskapet totalt har lov til å ta seg betalt fra sine kunder.

Reguleringsmyndigheten for energi regulerer nettselskapene økonomisk gjennom fastsettelse av årlige inntektsrammer som setter en øvre begrensing på hvor mye selskapene kan ta betalt for overføring av elektrisk kraft. Dette er et bra system som representerer en verdiskapning.

Kraftprisen for strømmen du kjøper fra markedsselskapet du har valgt er prisen til strømbørsen Nord Pool tillagt et påslag. Dette påslaget skal dekke faste og variable kostnader til markedsselskapet.

Store kraftkunder fremforhandler gunstige energipriser der påslaget til markedsselskapet er minimalisert, mens husholdningskundene tilbys energipriser med større påslag for å dekke inn prisdifferansen.

Dette er et urimelig system for de minste kraftkundene, og et system som ikke representerer en verdiskapning. Bakgrunnen til dette kraftsystemet var at vi i 1991 fikk den nye energiloven der en gikk fra forvaltning til forretning. En mente at det var uheldig med integrerte energiselskap med sterke bindinger mellom produsenter og distributører av kraft.

Den gang hadde energiselskapene oppdekningsplikt i sitt distrikt. Energiforsyningens hovedoppgaver var den gang å bygge ut ny produksjonskapasitet, sikre tilstrekkelig overføringskapasitet og sikre en optimal utnytting av fordelingsnettet. Fordelingsverkene var pålagt oppdekningsplikt gjennom sin områdekonsesjon.

Hva er så galt med dagens kraftsystem som medføre skyhøye og store variasjoner i energiprisen avhengig av hvor du bor i Norge.

Et område kan betale 250 øre/kWh for kraften, mens andre kan ha en pris på 50 øre/kWh. Statnett hevder at det ikke er gunstig for kraftkundene at en forsterker nettet innenlands slik at en kan få en noenlunde lik kraftpris uavhengig av hvor du bor. De hevder at dette vil medføre en uforholdsmessig høy nettleie, som er en del av energiprisen.

Istedenfor investeres det i store kraftkabler til utlandet slik at kraftselskapene kan selge kraft hvor de vil, det vil si der prisen er høyest. Det hevdes av myndighetene at flere kabler til utlandet vil sikre kraftkundene en gjennomsnittlig lavere strømpris over året og spesielt i såkalte tørrår. Dessuten vil de norske kraftmagasinene jevne ut prisene i det europeiske kraftmarkedet.

Erfaringer så langt viser at dette ikke stemmer, da kraftmagasinene i Norge er for små til å være i motfase til vindkraftturbinene i Tyskland og andre europeiske land. Vindkraft leveres dessuten ujevnt og er dermed i utakt med markedets behov, mens vannkrafta representerer en jevn levering tilpasset vårt behov.

Enkelte land begrenser også sin eksport når deres eget nett er sterkt belastet. Her må myndighetene legge om energipolitikken, slik at en heller investerer i det innenlandske elektrisitetsnettet istedenfor i utenlandske strømkabler. Dette vil utjevne kraftprisene. Når det gjelder nett-tariffene, så må en her gjennomføre endringer slik at disse blir de samme i hele landet. Grunnlaget for beregning av inntektsrammen til nettselskapene må endres.

For norsk næringsliv og for kraftkundene generelt haster det med å få på plass disse endringene:

• Begrens eksporten av kraft til Europa og dermed nedtapping av våre kraftmagasiner.
• Stans investeringene i kabler til utlandet. Invester heller i innenlandske kabler, slik at vi får en utjevning av kraftprisen i de fem prisområdene i Norge.
• Stans elektrifisering av sokkelen, og reduser bruken av elbil til kun i de største byene. Dette vil redusere nettleia, og også redusere CO2-utslippet globalt. En må ikke glemme at den siste kilowattimen en bruker i et europeisk kraftmarked er med på å øke den europeiske kullkraftproduksjonen.
• Energieffektiviser våre kraftstasjoner, og invester i noe mer vannkraft.
• Sørg for like nett-tariffer i hele landet.
• I dagens tekniske forskrift kreves det at nye bygninger over tusen kvadratmeter skal ha såkalte energifleksible varmesystemer (vannbåren varme) uten at det er krav om bruk av fornybare energikilder. Krev heller at det skal installeres solcelleanlegg som produserer ren elektrisk energi lokalt. Et solcelleanlegg på 1000 m2 på taket til et næringsbygg produserer ca. 100000 kWh/år.