Gert Nielsen_ Nemitek

Gert Nielsen: One more time

Gert Nielsen er fagsjef termisk energiproduksjon i Norsk VVS energi- og miljøteknisk forening og spaltist i Norsk VVS.

Ja da. Verden fortsetter etter julen, som vi ser.
Og ungdommen fortsetter å forfalle, som halvgamle støvere som meg har klaget over siden Sokrates sin tid.
Før jul var jeg vakt på skoleballet til sønnen min, han går i niende klasse, stakkaren har en veldig gammel far. Nå vel, jeg sto ute og som tingene er når man ikke har annet å gjøre, så kan man jo alltid snakke med lidelsesfellene.
Og som det jo alltid er, især når man står på en ungdomsskole, kommer snakken fort inn på «de unge menneskene» og hvordan de ikke kan måle seg med oss i den alderen.
Fryktelig, trist, tragisk, nedslående, ergerlig.
Nåtidens unge er jo så grufullt ordentlige!
Lærer de ingenting, forteller de gamle ingenting om hva de fant på de var små, eller er det fordi de stort sett er overvåket hele tiden. Uansett grunn, så syns jeg det er trist.
Det er jo ingen som driver med rampestreker lenger! Ingen som går på epleslang, ingen som stapper poteter opp i eksosen på naboens bil.

Håpløst!

Kulturforskjeller

Jeg kom i land fra ferjen i 12-tiden 31. desember 1999, og tenkte at jeg ville bruke ettermiddagen på å innrette leiligheten min, og så dra inn til byen om kvelden og finne et utested å feire nyåret på. Jeg hadde tidligere bodd i Ålborg, København og Randers og før jeg flyttet opp bodde jeg i Skive på Jylland. Ingen av disse stedene hadde det vært et problem å finne noe å holde på med på nyttårsaften, stort sett alle utestedene var åpne.
Ikke så i Bergen.

Stort sett alt var stengt eller opptatt av private tilstelninger, så jeg endte opp på den vel bruneste puben i Bergen, Børs Cafe. Der var stort sett alle utlendingene i byen samlet, sammen med et bredt utvalg av Børsen sine stamkunder. Det var ikke det jeg hadde sett for meg, men det ble en veldig hyggelig kveld, med tyskere og dansker som var lett sjokkerte over at stort sett alt var stengt, og halv- og helfulle stamkunder, som forsøkte å snakke tysk og engelsk.

Rampestreker

Noe annet som jeg oppdaget ikke finnes i Norge, men var svært viktig i min barndom, er det som kalles «Nytårsløjer» på dansk. Det kan vel best oversettes med «nyttårsrampestreker».

Ungene drev rundt i nabolagene og gjorde ulike former for faenskap. Alt vi hadde stående ute måtte inn, ellers kunne man finne det andre steder dagen etter. Mange utnyttet det til å kvitte seg med juletreet sitt, og ofte fant de det oppe i naboens flaggstang neste morgen. En av mine yndlingsstreker var å finne en forholdsvis fersk hundedritt og få den lirket inn i en papirpose. Når man hadde fått den inn i posen, uten selv å få dritt på seg, fant man et sted hvor folk var hjemme. Da la vi posen på trappen og ringte på. Når vi så at folk kom ut satt vi fyr på posen. Når da folk kom ut så de en liten brann på trappen. Hva gjør du når du kommer over en liten brann? Jo, vanligvis forsøkte folk å tråkke ut brannen, uten å tenke på hva det kunne være i posen.  Men der lå det jo en hundedritt.
Resultatet kan du tenke deg selv. Vi lo så vi nesten ikke kunne løpe vekk og det var vanligvis nødvendig.

En annen favoritt var de få gangene det var frost, da å fylle nøkkelhull i inngangsdører hvor folk var bortreiste med tannpasta. Det som skjer er at tannpastaen fryser og når folk kommer hjem en gang i løpet av nattens små timer så kommer de seg ikke inn. Vanligvis tok vi ikke alle dørene, vi var kanskje drittunger, men vi var ikke så slemme heller.
Jeg fant siden ut at slikt gjør man ikke i Norge, ikke hvis du vil ha et greit forhold til naboene, da det tydeligvis ikke er en del av kulturen.

Matkultur

Som født og oppvokst i Danmark er god mat viktig, og jeg var vant til å kunne finne spesialbutikker, som slakter og ostebutikk, i selv forholdsvis små byer. I min oppvekst i Syddanmark, omtrent fire mil fra grensen til Tyskland, hadde Haderslev, en forholdsvis liten by på ca. 30 000 innbyggere, i hvert fall fire pølsemakere, og til enhver tid var en av dem europa- eller verdensmestre. Så vidt jeg vet finnes de ennå. Men i Bergen var det bare to slaktere og definitivt ingen ostebutikk. Da jeg flyttet opp, var utvalget av mat i butikkene konsentrert stort sett utelukkende om pris og ikke kvalitet, det har heldigvis endret seg litt siden da. En kjenning av meg formulerte det slik «Nordmenn spiser når de er sultne. Danske spiser for ikke å bli det».

Å bruke pengene hvor du bor?

Jeg har i de siste syv årene bodd på landet utenfor Bergen, i Fusa. Og hvor er så det? Du kjører fra Bergen til Os, dere vet stedet med Søviknes, og tar til venstre. Da kommer man til et ferjeleie og på andre siden ligger Fusa.

Mange som bor i Fusa jobber på den andre siden av fjorden og har derfor et godt tilbud av «lavpris» butikker, men vi er flinke her til å bruke våre lokale matbutikker. Folk i dette området har i hvert fall forstått at vil du ha butikken her i morgen må du bruke den i dag. Vi hører ofte klagesanger om at det er så trist at spesialbutikker forsvinner, at den lokale matbutikken blir borte, at bysentrene dør. De dør stort sett kun fordi kundene ikke legger pengene sine hos dem, og en matbutikk kan altså ikke overleve på at du må kjøpe det brødet du glemte der, men alt annet handler du billig andre steder. Velkommen til 2019, jeg håper det blir et godt og fornøyelig år for oss alle.
Bortsett fra for dem som syns det er fornøyelig å plage andre.