Energipriser til fortvilelse

Før 1990 var Norge inndelt i en rekke lokale kraftmarkeder. Det lokale energiverket hadde monopol på og plikt til å levere strøm i sitt nærområde.

Da en mente at det var uheldig med integrerte energiselskap med sterke bindinger mellom produsenter og distributører av kraft, fikk vi i 1991 den nye energiloven der en gikk fra forvaltning til forretning. Et fritt marked for handel med elektrisitet ble organisert.

Et hovedtrekk var at elektrisitetssektoren ble inndelt i en konkurransedel og en monopoldel. Produksjon og omsetning av kraft ble gjenstand for konkurranse, mens krafttransporten ble organisert som monopoler.

Som en oppfølging av energiloven gjennomførte myndighetene viktige organisatoriske endringer. Statkraft ble delt i en produksjonsdel, statsforetaket Statkraft SF, og en overføringsdel med ansvar for hovednettet, Statnett SF. De oppgavene som Samkjøringen tidligere hadde hatt med omsetning av tilfeldig kraft og samkjøring mellom kraftverkene ble overtatt av Statnett.

En nordisk kraftbørs, Nord Pool, ble etablert. Før den nye energiloven trådte i kraft hadde kraftselskapene i Norge god energidekning til kundene, og elektrisitetsnettet hadde god kapasitet. Kraftselskapene kunne stort sett fastsette energiprisen basert på sine kostnader, slik at investeringsrisikoen til energieffektivisering av kraftstasjoner og ny energiproduksjon var liten. En hadde god kapasitet til forholdsvis lave energipriser.

Etter at vi ble tilkoblet det europeiske kraftmarkedet via overføringsnettet, har lønnsomheten til kraftselskapene økt fordi de kan selge kraft hvor de vil, det vil si der prisen er høyest. Behovet for nyinvesteringer er liten. Det hevdes av myndighetene at flere kabler til utlandet kommer til å resultere i billigere strøm om vinteren til de norske forbrukerne.

Erfaringer så langt viser at dette ikke stemmer. Kraftmagasinene tømmes når prisene er høye, uten tanke på den norske forbrukeren som har et stort behov for elektrisk energi til oppvarming om vinteren.

Resultatet er høye energipriser slik at folk som har dårlig råd slår av varmen slik at de fryser og ferier avlyses. Mitt inntrykk er at de eneste som har tjent på den nye energiloven er staten på økte avgifter og kraftprodusentene.

Kundene har fått en høyere energipris og blir mer eller mindre lurt til å tro at de tjener på å skifte kraftleverandør. Dersom en husholdning kan tjene 0,5 øre/kWh på å skifte energileverandør er han heldig. Dette utgjør ca. 50 kroner per måned. Alt dette er politisk bestemt gjennom energilova vi fikk i 1991.

Norsk næringsliv skulle fratas den konkurransefordelen den hadde, og kundene skulle betale samme energiprisen som resten av Europa. Fordelen vi hadde med billig vannkraft skulle fjernes. Resultatet ser vi i dag med skyhøye energipriser. Elbilene på vegene våre og elektrifisering av sokkelen bedrer ikke situasjonen.

Min påstand er at økt bruk av elektrisitet i Norge ikke er heldig for det globale miljøet så lenge denne økningen ikke er basert på økt vannkraftproduksjon eller lokalt produsert elektrisitet fra solceller (fornybar energi). Med mange verna vassdrag og forholdsvis kostbare solcelleanlegg er nok dette lite realistisk.

En må ikke glemme at den siste kilowattimen en bruker i et europeisk kraftmarked er med på å øke den europeiske kullkraftproduksjonen, noe annet er å lure seg selv ved bare å fokusere på Norges CO2-regnskap. Løsningen er derfor ikke elbilen som belaster vårt fantastiske elektrisitetsnett og dermed er med på å presse opp kraftprisene, men biler som går på hydrogen produsert med fornybare energikilder.

Det er på høy tid at myndighetene forstår at kraftmagasinene i Norge er for små til å være i motfase til vindkraftturbinene i Tyskland og andre europeiske land.

Nedtapping av kraftmagasinene i Norge med påfølgende høye energipriser kun basert på kraftselskapenes profittjag må stoppes.

Energiloven må revideres slik at ren norsk vannkraft kommer norsk næringsliv og innbyggerne til gode.