Mindre kontrakter løser ikke problemene

Han var krystallklar, Trond Bølviken fra Veidekke, som var blant innlederne på årets entreprenørkonferanse i regi av Rørentreprenørene Norge.

Årets konferanse fant sted på Holmen Fjordhotell utenfor Oslo, og det var «stinn brakke» med representanter for de aller største rørentreprenørene her i landet.

Konkurranselov

Temaene var mange, og kjempet om oppmerksomheten til de fremmøtte, men konkurranselovgivningen og arbeidsfellesskap, som Veidekkes representant snakket om, var blant de sakene som engasjerte mest.

- La oss se hva som skjer i samferdselssektoren, oppfordret han: Der er det nemlig blitt slik at stadig flere kontrakter går over 500 millioner kroner, noe som gjør det nær sagt umulig for norske entreprenører å inngi anbud alene. Som konsekvens får man at det er utenlandske arbeidsfellesskap som vinner frem.

- Men vent et øyeblikk, er ikke de regulert av konkurranselovgivningen, spurte Bølviken retorisk: Nei, viser det seg, det er de ikke. Utenlandske selskaper er regulert av konkurranselovgivningen, men det er i sitt hjemland. Italienske selskaper er altså regulert i Italia. Men til forskjell fra norske myndigheter, bryr ikke italienerne seg noe særlig om det, og spesielt ikke i de tilfellene der oppdragene utføres i utlandet. Norske myndigheter har ingen jurisdiksjon over utlendingene, og kan derfor ikke gjøre stort annet enn å trekke på skuldrene.

Mindre kontrakter

- Det er likevel en misforståelse å tro at vi løser dette ved å dele opp prosjektene i mindre kontrakter, fordi dette vil utløse store samarbeidsproblemer og kanskje til og med mer arbeid for jurister og rettsapparatet enn bygge- og anleggsbransjen gir dem. Vi må vekk fra dette, så i stedet burde vi gå inn i åpne prosesser der arbeidsfellesskap ikke er konkurransevridende, men heller stimulerende. Det er flere eksempler på at man kan jobbe på timer – og likevel ende opp med å bygge billigere enn ellers, supplerte administrerende direktør Tore Bakke i Bravida i diskusjonen som fulgte.

Velger man å åpne for en fornuftig bruk av arbeidsfellesskap, vil man kunne ivareta ønsket om konkurranse, samtidig som man oppnår en større markedsandel for norske selskaper.

Trond Bølviken var også opptatt av at gebyrene for en eventuell overtredelse var aldeles urimelige: Om man blir dømt for brudd på reglene for arbeidsfellesskap, kan man ende opp med et forelegg på 10 prosent. Ikke av prosjektets eller anbudets verdi, men av selskapets/konsernets totale omsetning.

Det sier seg selv at dette er satt for å absolutt rydde ut arbeidsfellesskap. Men det sier samtidig noe om at vi har et regelverk som ikke er tilpasset dagens virkelighet, understreket han.

I stedet ønsket han seg et rammeverk for bygge- og anleggsbransjen der også SMB-bedriftene, som det jo er absolutt flest av også i denne bransjen, vil finne sin naturlige plass i arbeidsfellesskap i fremtiden.

En del av løsningen mente han kunne være en forhåndsgodkjenning av arbeidsfellesskapet, slik at man reduserer risikoen for bøter. Dessuten at kundenes vurderinger burde tillegges mer vekt.