Den britiske hovedstaden prøvde å bli kvitt ryktet sitt som en stinkende by.
I 1858 luktet det så ille at byen sto stille og parlamentet måtte stoppe møtevirksomheten. Flere voldsomme koleraepidemier herjet byen i denne perioden.
Kloakk med gass
Mot slutten av 1800-tallet var det slutt på at londonerne måtte vasse rundt i møkka – bokstavelig talt. Byen hadde fått sitt eget kloakknett til å frakte møkka bort fra gatene.
Problemet var det som i dag er kjent som en ressurs: Biogass.
Under Londons gater bygget det seg opp nok metangass til at noe måtte gjøres for å være sikre på at ikke kloakktunnelene skulle eksplodere under føttene på folk.
Én løsning var å lage hull ned til tunnelen og å bruke frittstående lufterør som munnet ut høyt nok over bakken til at metan og lukt gikk over hodene på fotgjengerne. Lukten var selvsagt ikke like ille som den ville blitt etter en eksplosjon – men londonerne merket den godt.
Joseph Webb fra Birmingham fant en bedre løsning: En kloakkgassforbrenningslampe.
Lampen så akkurat ut som de andre gatelysene i London, som brente kullgass for å lyse opp gatene. Men formålet var et helt annet.
Disse lampene sto over kloakktunnelene, og de skulle i stedet brenne metangassen som kom opp fra kloakken.
For lite metan
Problemet var at de ikke virket helt etter planen. Det var rett og slett ikke nok metan i kloakken til å holde flammen i live døgnet rundt. Dermed sluknet lampen, og lyset ble nok en gang erstattet av aromaen av råtne egg.
I 1895 gikk Webb tilbake til tegnebordet. Den nye løsningen hans var en lampe som gikk på kullgass slik som de andre gatelysene i byen.
Varmen fra flammen skapte undertrykk som dro opp metangassen fra kloakken. Dermed kunne metangassen brennes sammen med kullgassen.
Metan var ikke nok til å lyse opp byen alene, heller: Én enkelt lampe hadde kapasitet til å ta gassen fra over en kilometer med kloakkledning.
Med årene adopterte flere byer idéen. Flest kom i Sheffield, men helt fra Winnipeg i Canada kom det folk fra de lokale myndighetene for å la seg overbevise om å installere kloakklamper.
Ble overflødige
Etter hvert gikk denne måten å lufte ut på, likevel av moten. Britiske rørleggere gikk over til lufterør over taket. Dermed forsvant kloakklampene én etter én.
Nå er det igjen en eneste kloakkgasslampe i London. Den ligger i Carting Lane – ofte omtalt som «Farting Lane» – like ved Waterloo Bridge.
Lampen fikk litt juling av en varebil for noen år siden. Men nå er den restaurert, utstyrt med en informasjonsplakett og brenner fremdeles biogass.
