Gert Nielsen_ Nemitek

Stilte i hjelm i oppvaskmøtet

Tradisjoner kan være en god ting. Tradisjoner kan hjelpe oss med å huske hvor vi kommer fra, hva våre verdier er og eventuelt rettlede oss framover.

Den danske presten og humoristen Johannes Møllehave siterer en britisk dikter for en formulering om at «Tradisjoner er en utvidelse av demokratiet, da de gir våre forgjengere stemmerett»

Når man ser hva min egen generasjon og de foregående har fått til av faenskap med forurensning, koloniherredømmer som fremdeles gir problemer rundt om i verden, kriger og atomvåpen, da har jeg i hvert fall ikke lyst til å gi dem en stemmerett som rekker ut over døden.

Som alt annet bør tradisjoner underkastes et kritisk blikk og ikke bare brukes som en unnskyldning for ikke å tenke selv. Mye toskeskap forklares med at «det er tradisjon», helt frikoblet fra om det på noen måte er fornuftig.

Som innvandrer er det særlig en tradisjon jeg har undret meg over, og jeg vet at stort sett alle som ikke har vokst opp med den syns akkurat den tradisjonen er helt sær.

Tradisjonen med å feire avsluttet grunnskole før den faktisk er ferdig.
Jeg snakker selvsagt om russetiden.

Hver gang man snakker om det, eller pirker bort i det merkverdige i denne tradisjonen er svaret typisk «Jammen, de har jo lov til å feire at de er ferdige med skolegangen sin» Selvfølgelig har de det.

Som opprinnelig dansk-norsk statsborger siden 2012, er jeg ikke fremmed for å holde en skikkelig fest og slå et hull i bakken. Vi gjorde også det, men det var en dag da leseferien startet og to dager etter at eksamener var overstått.

Poenget mitt er vel nærmere at de ikke er ferdige når de feirer! De er ferdige når de siste prøvene og eksamener er overstått.

At de brenner av enorme summer på busser og biler må bli en sak mellom dem, foreldrene, banken og skattevesenet, vi andre har ingen rett til å legge oss opp i det. Selv om vi gjør det med stor entusiasme og forargelse.

Et annet problem, som jeg ser det, er at de faglig svakeste elevene er sannsynligvis de som resultatmessig blir mest skadelidende. I innspurten mot avgangskarakterer og eksamener bruker de stort sett all sin energi til festing og ikke på å forberede seg til prøvene. De sterke elevene vil sannsynligvis ha så god kontroll at det gjør lite verken til eller fra.

Bransjetradisjoner

Som russen har sine tradisjoner har de ulike bransjer også sine tradisjoner som pålegger uformelle føringer for hvordan man løser ulike oppgaver.

Igjen kan slike tradisjoner hjelpe nye i faget til å treffe beslutninger, især i prosjekteringsfasen av et prosjekt. Man kan si at bruken av tradisjoner utvider det erfaringsgrunnlaget man som ung i faget (ikke) har, og i seg selv er det en god ting.

Problemet ligger i at mange av de tradisjonelle måter å bygge og designe anlegg på ikke følger med de nyvinninger som kontinuerlig skjer på stort sett alle felt, Man kan da risikere at om man bygger tradisjonsbasert da bygger man noe som på ingen måte er «up-to-date».

Samtidig forteller jeg mine studenter at finner man en løsning som fungerer godt så må man bare bruke den. Som jeg bruker å si det, «Ingeniører stjeler med armer og bein» og det mener jeg faktisk positivt.

Man skal være varsom med bare å kaste alt som lukter av tradisjon på sjøen, utfordringen er å ta vare på det man kan bruke og kaste det man ikke trenger. Akkurat som når man flytter.

Noe som er så vanlig forekommende at man kan bli fristet til å kalde det en tradisjon, er at varmepumper i varmeanlegg ikke virker etter hensikten.

Her ligger utfordringene ofte nettopp i tradisjoner, for man har en lang tradisjon i VVS-faget med ikke å sjekke hvordan et varmeanlegg oppfører seg utenfor dimensjoneringspunkt. Og hvis man har tatt ut varmepumpen rett, vil dens dimensjoneringspunkt ligge et annet sted i driften enn varmeanleggets dimensjoneringspunkt.

Dette tilbakevendende problemet kan tyde på at den kollektive evnen til å lære er svak i VVS-miljøet. Jeg tror det henger sammen med en annen tradisjon som er veldig utbredt i alle bransjer og yrker, bortsett fra luftfartsindustrien.

Her har man tradisjon for at man undersøker grundig hva som gikk galt i tilfelle man har et uhell eller en uønsket hendelse, for å sikre at det samme uhell ikke skjer mer enn en gang.

Stort sett alle andre steder holder man bommerter, flauser og feil for seg selv, og håper i det lengste at det ikke blir oppdaget. Eller man kan forsøke å bygge opp styringen slik at man kompenserer vekk feilen.

Hadde vi i stedet fortalt hverandre om feil og bommerter ville vi bedre kunne forhindre at samme feilen oppstår igjen og igjen og igjen.

For typer som meg så er det jo greit at feil gjentas. Det gir jo arbeid når man skal rette opp feilene igjen…

Men for kundene er det en kilde til frustrasjon og brutte forbindelser.

Stilte i verneutstyr

For å gå foran vil jeg fortelle om en flott bommert jeg gjorde da vi i Bergen holdt på med utbyggingen av fjernvarmesystemet. Vi hadde fart på, vi jobbet fort og mente vi selv leverte godt og effektivt.

Et bygg i Bergen skulle tilknyttes nettet og vi hadde funnet ut hvordan vi skulle komme inn i varmesentralen og hvor undersentralen skulle stå. I forbindelse med befaringen så jeg to håndverkere som holdt på med kjerneboringer til soil-ledninger og de hullene de tok var akkurat ved siden av hvor vi skulle ha et par hull til våre rør.

Så jeg ba dem om å ta to ekstra hull, DN100 eller noe sånt, og sende regningen til oppdragsgiver. Som sagt så gjort.

Hva jeg ikke visste, primært fordi jeg ikke er bygningsingeniør, var at det inne i den veggen lå et stabiliseringsstag for hele bygget. Selvsagt sneiet kjerneborene de stagene og vi lurte etterpå fælt om vi hadde ødelagt bygget. Bygningsingeniørene regnet etter og kom fram til at det gikk bra, men det var for meg 14 dager med nervene i helspenn. Heldigvis gikk det greit, men jeg lærte en nyttig, men ubehagelig lekse om faktisk å sjekke ting.

Vi måtte jo ha et oppvaskmøte med oppdragsgiver, og jeg visste jo at jeg ville få juling, nesten bokstavelig talt, så jeg stilte i møtet med hjelm.

Det løsnet stemningen, da var jo ingen tvil om hvor feilen lå, men samtidig så likte oppdragsgiveren det driv som lå bak og de valgte faktisk å dekke regningen fra bygningsingeniørene som regnet etter.

Min erfaring er at gjør du feil, så vedgå det. Det skaper tillit framfor å forsøke å dekke over en feil, for da begynner folk ofte å lure på hvor mye tull du har gjort som ikke har blitt oppdaget. Den gamle regelen om at ærlighet varer lengst gjelder også her.